![[topp]](img/topp.gif)
Lær mer om Gaia-teorien
Lær mer om Gaia-teorien
Gaia har et planetarisk perspektiv i tillegg til menneskelige perspektiv, da det hele gjelder alle ytre påvirkninger i tillegg til naturen og de biologiske prosessene på selve jorda.
Gaiateorien bygger og på den fantastiske påstanden om at det ikke er noe klart skille mellom den døde og den levende delen av planeten vår. Det er ingen tvil om at forskere som måtte ha et slikt utgangspunkt i grunnen revolusjonerer forståelsene av de prosessene som måtte regulere faktorer av verdi for jordas helse og sunnhet.
Kanskje betyr det også at vi vanlige mennesker på grasrotplanet så å si har muligheter for innsyn og deltakelse i vår egen spennende verden på en helt ny måte enn tilfellet har vært hittil. I dag da mennesker trenger ekte og edle sanseopplevelser, har vi med ett denne sjansen til å delta konkret og bevisst i den felles oppgaven som det er og må være: Å gjøre vårt beste for en felles fremtid.
Den intellektuelle inspirasjon bak gaiadag kom fra gaiahypotesen, som mener at Jorden fungerer som en superorganisme som regulerer seg selv omtrent slik kroppen automatisk opprettholder temperaturen, hjerterytmen og andre funksjoner. Gaia: "A New Look at Life on Earth" (Oxford University Press, 1979), av mannen bak gaiahypotesen, James Lovelock, gjør rede teoriens utgangspunkt. Den britiske vitenskapsmannen arbeidet den gangen for NASA, hvor han utviklet instrumenter som skulle ta målinger for ta rede på om det fantes liv på Mars. I et lite tankeeksperiment spurte han seg selv: "Hvordan skulle jeg, hvis jeg stod på Mars, finne ut om det var liv på planeten Jorden?" Fra sitt innbilte observatorium på Mars fant han ut at sammenlignet med andr planeter i solasystemet, syder Jorden av liv. Faktisk fant Lovelock at vår atmosfære trosser alle naturlige forventninger. Gasser, spesielt oksygen, eksisterer uavhengig selv om de skulle latt seg kombinere. Den eneste forklaring på Jordens dynamiske, livs-opprettholdende atmosfære er den kontinuerlige innsprøytning av gass og energi inn i atmosfæren som dyr, planter og bakterier sørger for.
"The Ages of Gaia" (W.W Norton, 1988) av Lewis Thomas, ser nærmere på de 4 milliarder års utvikling av Gaiaorganismen. Gaia-vitenskapsmenn mener at stenene, luften, havene og Jordens organismer, inkludert oss mennesker, alle har utviklet seg sammen som et enkelt, udelelig system som sørger for å holde planeten levelig. Men Lovelock mener at Gaia, til forskjell fra mennesker, ikke har noen bevissthet; det finnes intet kontrollerende sinne eller ønske. Planeten reageres automatisk, omtrent slik kroppen når den er varm begynner å svette for å kjøle seg ned, uten at vi behøver å tenke på det. Denne egenskapen kalles homeostasen, eller som Lovelock kaller det: "kroppens ubevisste visdom".
Gaia-utvikling er også gjort rede for at den amerikanske mikrobiologen Lynn Margulis, som var med på å utvikle Gaiateorien, i "Microcosmos" (Summit/Simon & Schuster, 1986), skrevet sammen med Dorion Sagan. Margulis og Sagan bemerker at noen mikrober kan puste, men kan ikke spise. Andre kan spise, men kan ikke puste. Bare ved å samarbeide kan de overleve.
Darwins evolusjonsteori handler om det naturlige utvalg og den sterkestes overlevelsesrett. Men Margulis legger til at "for å kunne konkurrere, må man først samarbeide". Og bare gjennom samarbeid kunne Lovelock, som var vant til å studere de atmosfæriske systemene, og Margulis, som studerte på verdens minste skapninger, sammen fylle ut Gaiateorien. "Hvorfor er det så mye metangasser i luften," spurte Lovelock. "Fordi kolonier med mikrober i magene til kuer, mennesker og termitter over hele verden slipper ut metan hvert minutt hver dag," svarte Margulis.
MIT Press har to fremragende antologier om Gaia som vitenskap. "From Gaia to Selfish Genes" (1991), editor: Connie Barlow, gir en uttømmende drøftelse for og imot. "Scientists on Gaia" (1992), editor: Stephen H. Schneider og Penelope J. Boston, gir en vitenskapelig dybdeanalyse på bakgrunn av American Geophysical Union´s ukelange møte om Gaiahypotesen i 1988. Her debaterte og adopterte forskere fra NASA, Harvard, Oxford, Japan, Tysklan, Russland og mange andre nasjoner og institusjoner, Lovelocks teori om Gaia.
"Gaia: The Practical Science of Planetary Medicine" (Gaia Books, 1991), også kalt "Healing Gaia" (Harmony/Random House 1991), utforsker prinsippene bak Gaiaøkologi. I følge Lovelock har alle kropper, inkludert Jordens, vitale deler. For eksempel er den tropiske regnskogen regnet som en del av Jordens hud, slik den svetter for å holde overflaten kjølig.
To atlaser, "Gaia: An Atlas for Planet Management," redigert av Norman Myers, (Gaia Books/Doubleday, 1985) og "The Gaia Atlas of Future Worlds" (Doubleday and Penguin, 1990) redigert av Robertson McCarta, utforsker Gaiaøkologi.
William Irwin Thompson har redigert to samlinger som analyserer Gaias innflytelse på politikk og kulur, begge fra Lindisfarne Books, "Gaia: A Way of Knowing" (1987) og "Gaia II" (1990). Thompson er stipendiat ved Cathedral of St. John the Divine i New York, hjemstedet til Gaiainstituttet siden 1979. For å være helt ærlig er det ikke lenger mulig å holde orden på alle utstillinger, konserter, symposier, etc. som blir organisert i Gaias navn. Det er særlig to musikkplater vi vil fremheve: Valgeir Gudjonssons "Gaia" (Windam Hill, 1993) og Paul Winters populære "Missa Gaia Earth Mass" (Windam Hill, 1982).
